Rosens vei
Kroppen er ikke adskilt fra det hellige.
Det er der hengivenheten blir virkelig.
Rosens vei er navnet jeg gir den hengivne tråden som går gjennom livet og arbeidet mitt.
Den er ingen lære. Den er ikke et krav om å tro det jeg tror.
Den er en måte å lytte på.
En måte å møte kroppen, hjertet, lysten, grensene, kjærligheten, sorgen og sannheten på som deler av den samme menneskelige erfaringen.
Symbolet
Skjønnhet med røtter. Mykhet med grenser.
For meg er rosen et levende symbol.
Kronbladene taler om ømhet. Tornene taler om beskyttelse. Røttene taler om tilhørighet til jorden.
Rosen åpner seg sakte. Den river seg ikke i stykker for å bli tatt imot.
Den lærer meg at mykhet ikke er å svikte seg selv. At skjønnhet ikke krever prestasjon. At hengivenhet kan forbli kroppslig, klarsynt og hel.
Ømhet
Evnen til å forbli åpen uten å presse.
Grense
Visdommen som beskytter det som er hellig.
Kroppsforankring
Veien tilbake til kroppen, jorden og det som er ekte.
Hengivenhet
Utfoldelsen som blir mulig når trygghet og sannhet er til stede.
Tradisjonen
En tradisjon av symboler, hengivenhet og kroppslig praksis.
Jeg bruker ordet rosetradisjonen om den åndelige og symbolske tradisjonen som preger min personlige praksis.
For meg bærer den temaer som kjærlighet, hengivenhet, kroppsforankring, hellig forening, feminin visdom og erindringen om kroppen som verdifull.
På min vei er den knyttet til Maria Magdalena og Isis. Ikke som fjerne skikkelser å tilbe, men som symboler og åndelige nærværsformer som inviterer meg inn i dypere ærlighet, hengivenhet, mot, ømhet og kroppslig kjærlighet.
Den historiske opprinnelsen til moderne lære i rosetradisjonen tolkes ulikt i forskjellige åndelige miljøer.
Denne siden beskriver mitt personlige forhold til tradisjonen. Den gir seg ikke ut for å være en endelig historisk fremstilling.
Maria Magdalena
Hengivenhet gjort kroppslig.
En kvinne som huskes for kjærlighet, mot og nærvær.
Mitt forhold til Maria Magdalena begynte da jeg leste om hennes tilknytning til Frankrike og rosetradisjonen.
Jeg kjente en sterk gjenkjennelse i kroppen. En følelse av at historien hennes bar på noe jeg hadde lett etter.
For meg representerer Maria Magdalena en form for feminin spiritualitet som ikke avviser kroppen. Hun står for hengivenhet uten å forsvinne. Kjærlighet med verdighet. Intimitet som et sted for sannhet. Motet til å forbli til stede gjennom sorg, forvandling og endring.
Jeg ber ikke andre om å dele min forståelse. Jeg lar hennes nærvær prege hvordan jeg holder seremonier, relasjoner og forholder meg til kroppen.
Isis
Hun som samler det som er spredt.
I min hengivne praksis representerer Isis erindring, integrering og hellig feminin autoritet.
Mytologien hennes handler om å samle det som er brutt i stykker. Om helhet som vender tilbake gjennom hengivenhet. Om evnen til å bære kjærlighet, sorg, kraft og forvandling i den samme kroppen.
Jeg opplever henne som et symbol på prestinnen som ikke forlater det materielle for det åndelige. Hun bringer det hellige inn i kroppen. Inn i ritualet. Inn i stemmen. Inn i berøringen. Inn i hverdagen.
Hellig forening
Ikke kjønnsroller. Et forhold mellom kvaliteter.
Det feminine og det maskuline presenteres ikke her som faste identiteter. De er kvaliteter som kan bevege seg gjennom ethvert menneske.
Det feminine kan oppleves som mottakelighet, intuisjon, følelse, kreativitet og evnen til å lytte.
Det maskuline kan oppleves som retning, klarhet, struktur, beskyttelse og bevisst handling.
Ingen av dem er overlegen. Ingen av dem er hele alene.
Rosens vei inviterer til et forhold mellom dem. Mykhet holdt av klarhet. Følelse støttet av struktur. Overgivelse som ikke mister valget. Retning som ikke blir kontroll.
Den indre foreningen er ikke slutten på forskjellene. Den er slutten på krigen mellom delene av oss.
Et andaktsalter gjort klart for møtet mellom det feminine og det maskuline.
Kroppsforankring
Det hellige må kunne leve i kroppen.
Kroppen står sentralt på denne veien. Ikke som et objekt som skal perfeksjoneres. Ikke som noe skamfullt. Ikke som en forestilling for et annet menneske.
Kroppen er der vi merker sannheten. Der grensene blir kjent. Der lyst, sorg, frykt, nytelse, sammentrekning og åpenhet kan møtes med bevissthet.
Å kalle kroppen et tempel er ikke å gjøre den ren eller perfekt. Det er å møte den med respekt. Å lytte før man handler.
Å erkjenne at åndelig praksis har liten mening hvis den krever at vi forlater oss selv.
Ved det hellige vannet i Chalice Well under Maria Magdalena-retreaten i august 2025. Et sted for erindring, hengivenhet og rosens stille nærvær.
Min vei
Rosens kall kom gjennom erfaring.
Min reise med rosen begynte da jeg leste om Maria Magdalena og Frankrike. Kroppen min svarte før tankene hadde ord for det.
Kort tid etter begynte jeg på en utdanning til hellig tantrisk prestinne med røtter i rosens lære. Under meditasjon og seremonier begynte jeg å oppleve bilder av prestinnearbeid, templer, gudinner og liv viet til hellig praksis.
Jeg forstår disse opplevelsene som en del av mitt personlige åndelige språk. De har formet meg dypt. De er ikke en tro jeg krever at andre skal ta til seg.
Over tid var budskapet jeg fortsatte å høre, enkelt: Følg rosens vei.
Det kallet førte meg til retreater og pilegrimsreiser knyttet til Avebury, Glastonbury, Stonehenge og tradisjonene rundt Maria Magdalena. Det fortsetter å trekke meg mot Frankrike og landskapene som forbindes med historien hennes.
For meg er denne veien en hengivenhet til kjærlighet, kroppsforankring, sannhet og møtet mellom ånd og kropp.
Arbeidet
Hvordan rosen kommer inn i rommene jeg holder.
Rosens vei er ikke bare noe jeg snakker om.
Den former hvordan jeg skaper rom.
Kvinnesirkler
Rom for kroppsforankring, stemme, refleksjon, grenser, ritual og det å bli sett uten sammenligning.
Seremoni
Enkle, bevisste praksiser som markerer overganger, sorg, hengivenhet, begynnelser, avslutninger og erindring.
Kroppslig praksis
Pust, bevegelse, meditasjon, kroppsbevissthet og måter å lytte på under tankene.
Forholdet til det feminine
En utforskning av mykhet, sinne, lyst, kreativitet, intuisjon, verdighet og indre autoritet.
Integrering av det feminine og det maskuline
Praksiser som bringer mottakelighet og retning, ømhet og struktur, overgivelse og grense inn i et mer bevisst forhold.
Kvinnesirkler
Et rom for å huske din egen stemme.
Ingenting å prestere. Ingenting å bevise.
Kvinnesirklene er skapt som intime rom for nærvær, kroppsforankring, seremoni og ærlig deling.
Hver samling kan ha et eget tema. Rytmen formes etter det sirkelen utforsker.
- Veiledet meditasjon
- Pust
- Kroppsforankring
- Rolig bevegelse
- Stemme
- Skriving
- Roseritual
- Seremonikakao
- Refleksjon
- Grenser
- Deling i gruppen
- Stille integrering
Format, rytme, sted og kommende datoer deles på forespørsel.
Mykhet er ikke fravær av grenser.
Det er det som blir mulig når grensen er til å stole på.
Slik holder jeg rommet
Hengivenhet uten å gi fra seg selvbestemmelsen.
Ingenting påtvinges
Du trenger ikke å dele Linas åndelige språk for å delta.
Kroppen forblir din
Samtykke, valg og grenser står alltid sentralt.
Erfaring kommer før tro
Du inviteres til å legge merke til hva som er sant for deg.
Mysteriet forblir jordet
Seremoni og symbolikk holdes sammen med klarhet, kommunikasjon og omsorg.
Gå inn
Rosen ber deg ikke om å bli noen andre.
Den inviterer deg til å komme mer helt tilbake til deg selv.
Kanskje kjenner du deg kalt til en sirkel. Til en seremoni. Til privat veiledning. Eller bare til å begynne med et spørsmål.
Du trenger ikke å vite.
Vi kan begynne med en samtale.