Er jeg trygg, er jeg elsket, blir du?

De siste to årene har jeg utforsket åpne forhold.

Det har vært en av de vakreste, mest utfordrende, konfronterende og forvandlende reisene i livet mitt.

Å være i et åpent forhold har lært meg så mye om kjærlighet, men enda mer om meg selv. Det har lært meg om tilknytning, trygghet, nervesystemet mitt, sjalusi, kontroll, frihet, det å bli forlatt, selvkjærlighet og de mange subtile måtene vi noen ganger ber et annet menneske om å skape en trygghet vi ennå ikke har lært å skape helt i oss selv.

Det finnes øyeblikk der åpne relasjoner føles som en utrolig overflod av kjærlighet. Jeg kan ha to vakre partnere i livet mitt og føle meg dypt støttet, sett, holdt, elsket og ivaretatt. Jeg kan oppleve ulike former for kontakt uten å føle at kjærligheten må være knapp eller begrenset.

Det har også vært øyeblikk med hjertesorg.

Noen ganger går ett forhold gjennom noe smertefullt mens en annen partner er der ved siden av meg, støtter meg og hjelper meg med å finne veien gjennom det. Noen ganger er partneren min utilgjengelig av ulike grunner. Og noen ganger har jeg stått i smerte knyttet til to forhold på samme tid.

Det er nok de øyeblikkene som har lært meg mest.

Når frykten blir høylytt

I det siste har det vært netter der jeg har ligget våken i sengen og tankene har begynt å kverne.

Er jeg elsket?

Er jeg på rett sted?

Gir dette forholdet meg virkelig det jeg trenger?

Hvorfor føler jeg meg så alene akkurat nå?

Det trenger ikke å skje noe dramatisk i det øyeblikket. Noen ganger er det rett og slett at det har vært mindre kontakt enn jeg ønsket, at partneren min er et annet sted, eller at jeg allerede er sliten og følelsesmessig overbelastet.

Men når nervesystemet mitt er strukket, kan følelsen bli svært virkelig.

Jeg kan ligge der og kjenne det gamle såret etter å ha blitt forlatt våkne i meg. Tankene begynner å lete etter forklaringer. De vil ha visshet. De vil ha bekreftelse. De vil at noen utenfor meg skal få følelsen til å forsvinne.

Og det er her mye av arbeidet mitt har vært i det siste.

Ikke å late som om jeg ikke har behov.

Ikke å overbevise meg selv om at alt er i orden når noe faktisk trenger å snakkes om.

Men å lære å bli hos meg selv lenge nok til å spørre: Hva skjer egentlig akkurat nå? Hva hører til dette forholdet? Og hva hører til et eldre sår i meg?

Det skillet har blitt utrolig viktig.

Å lære å skape trygghet i meg selv

Jeg har arbeidet med tilknytningsteori i mange år. Tilknytningsmønsteret mitt har tidligere vært engstelig-unnvikende, selv om jeg føler at jeg over tid har beveget meg stadig nærmere en trygg tilknytning.

Likevel forsvinner ikke tilknytningsmønstre bare fordi vi forstår dem intellektuelt.

Når jeg er uthvilt, jordet og i kontakt med meg selv, og nervesystemet mitt føler seg trygt, forholder jeg meg helt annerledes. Jeg har mer perspektiv. Jeg kommuniserer bedre. Jeg kan kjenne følelsene mine uten straks å tolke dem som noe katastrofalt for forholdet.

Men når jeg er utslitt, overveldet, jobber for mye eller bærer for mye ansvar, kan gamle sår plutselig bli svært høylytte.

Denne sommeren minnet meg på det.

Jeg hadde jobbet mye. Timeplanen var full. Det skjedde mye i livet mitt, og nervesystemet var allerede strukket. Etter hvert som kapasiteten min ble mindre, begynte kjente sår å dukke opp igjen.

Frykten for å bli forlatt. Behovet for å føle meg valgt. Ønsket om bekreftelse. Ønsket om at noen andre skulle få den ubehagelige følelsen til å forsvinne. Ønsket om å kontrollere noe utenfor meg selv, slik at jeg endelig kunne føle meg trygg innvendig.

Og dette førte meg inn i et nytt lag av selvinnsikt.

I stedet for bare å spørre hvorfor partneren min ikke gir meg det jeg trenger, begynte jeg å stille andre spørsmål.

Hvor svikter jeg fortsatt meg selv? Hvordan kan jeg elske meg selv dypere her? Hva trenger nervesystemet mitt egentlig akkurat nå? Hvordan kan jeg skape mer trygghet i meg selv uten å kreve at et annet menneske skal regulere hver vanskelige følelse for meg? Hvor er det sunt å be om støtte, og hvor setter jeg ut ansvaret for min egen følelsesmessige trygghet?

Dette er ikke alltid behagelige spørsmål.

Men de er kraftfulle.

Dette handler ikke bare om åpne forhold

Jeg tror åpne forhold kan bringe tilknytningssår svært nær overflaten.

Det er mindre av den tradisjonelle tryggheten som kan komme fra tanken om én partner som forventes å være tilgjengelig på en bestemt måte. Det kan finnes andre partnere. Det kan være atskillelse. Det kan være usikkerhet. Det kan være øyeblikk der noen du elsker, velger å bruke tid, intimitet eller oppmerksomhet et annet sted.

Så ja, åpne forhold kan være utrolig aktiverende for nervesystemet.

Men tilknytning er ikke et problem som bare gjelder åpne forhold.

Det er et tema i alle menneskelige relasjoner.

Noen var heldige nok til å vokse opp med nok forutsigbarhet, kjærlighet, følelsesmessig tilgjengelighet, tillit og trygghet til at nærhet kjennes relativt trygt for dem.

Mange av oss gjorde ikke det.

Og så går vi inn i voksne forhold med de tidlige strategiene i bagasjen.

Noen av oss blir engstelige og strekker oss etter nærhet når vi blir redde. Noen av oss blir unnvikende og trekker oss unna når nærhet eller konflikt blir overveldende. Noen av oss veksler mellom begge deler.

Og så møter vi mennesker med sår som samspiller med våre.

Den ene strekker seg ut. Den andre trekker seg unna. Tilbaketrekningen skaper mer angst. Angsten skaper mer tilbaketrekning.

Og plutselig står to mennesker som virkelig bryr seg om hverandre, midt i en dans mellom nervesystemer som begynte lenge før de møttes.

Triggerne mine har blitt læremestere

Jeg har begynt å se triggere på en annen måte.

Selvfølgelig liker jeg ikke å bli trigget. I øyeblikket kan det kjennes utrolig vondt.

Men stadig oftere, når noe aktiverer meg, blir en annen del av meg nysgjerrig.

Hva viser dette meg? Hvilken gammel overbevisning ligger under denne reaksjonen? Hvilken del av meg er redd? Hva tror hun kommer til å skje? Hva trenger hun fra meg? Og hva kan jeg gjøre annerledes denne gangen?

For hver trigger gir meg et valg.

Jeg kan reagere automatisk og gjenta det samme mønsteret.

Eller jeg kan bruke øyeblikket som en inngang til dypere arbeid.

For meg har det betydd å lære nye verktøy for nervesystemet, utforske tilknytning dypere, oppdage nye bøker og læremestere, øve på selvregulering, skape sterkere ritualer for egenomsorg og bli mer bevisst på hva som skjer i meg før jeg gjør følelsen om til et krav til noen andre.

Over tid endrer noe seg.

Det som en gang kjentes uutholdelig, blir til å overleve. Så håndterbart. Og etter hvert slutter noe av det helt å være triggere.

Det kjennes som frihet.

Sjalusi, kontroll og behovet for å bli valgt

Åpne relasjoner har også bedt meg om å se svært nøye på sjalusi og kontroll.

Sjalusi er en så interessant følelse, fordi det kan ligge så mange andre følelser under den.

Frykt. Sorg. Sammenligning. Usikkerhet. En lengsel etter å føle seg spesiell. En frykt for å bli erstattet. Et behov for å bli valgt.

Og jeg har lært at det å prøve å kontrollere et annet menneske sjelden skaper ekte trygghet.

I beste fall fjerner det midlertidig det som aktiverer oss.

Men såret under blir værende.

For meg har en del av denne reisen derfor vært å lære å gi partnerne mine frihet, og samtidig lære å ta mer frihet for meg selv.

Ikke å gi opp behovene mine. Ikke å godta det som virkelig ikke fungerer for meg. Men å lære forskjellen mellom en grense og kontroll. Mellom å be om bekreftelse og å kreve bevis. Mellom å velge forpliktelse og å prøve å fjerne enhver tenkelig trussel.

Det skillet har forandret meg.

Det finnes også så mye skjønnhet

Jeg vil ikke skrive om åpne forhold bare gjennom sår og heling, for det finnes også så mye skjønnhet.

Noe av det jeg setter mest pris på, er rausheten som kan finnes i denne måten å elske på.

Jeg har opplevd partnere som virkelig ønsker at jeg skal være lykkelig, også når lykken min inkluderer et annet menneske.

Og noen ganger skjer det noe ganske vakkert.

Når jeg strever med én partner, kan en annen partner bli nesten som en medhjelper.

Han lytter. Han støtter meg. Noen ganger hjelper han meg med å forstå den andres perspektiv når jeg er for følelsesmessig involvert til å se det klart.

Og det som berører meg dypt, er at intensjonen ikke er:

Forlat ham og velg meg.

Den kan faktisk være:

Jeg elsker deg, og jeg vil at det forholdet også skal fungere for deg.

Det er noe utrolig utvidende ved den typen kjærlighet.

Den utfordrer tanken om at et annet menneskes kjærlighet må bli mindre fordi de elsker noen andre.

Kjærlighet kan noen ganger mangfoldiggjøres. Støtte kan komme fra uventede steder. Og forhold trenger ikke alltid å konkurrere med hverandre.

Jeg vet ikke hvor denne reisen vil føre

Jeg vet ikke om åpne forhold vil være en del av livet mitt for alltid.

Kanskje. Kanskje ikke.

Jeg føler ikke at jeg må bestemme det i dag.

Der jeg er i livet nå, passer det meg. Jeg reiser mye. Jeg tilbringer tid på ulike steder. Livet mitt passer ikke alltid pent inn i vanlige strukturer.

Og jeg verdsetter friheten til å møte et annet menneske, kjenne en ekte kontakt og kunne utforske den kontakten uten automatisk å tro at det tar kjærlighet fra noen andre.

Samtidig lærer jeg at frihet uten ansvar ikke er den typen frihet jeg ønsker.

Jeg vil ha ærlighet. Omsorg. Tydelige avtaler. Følelsesmessig ansvar. Kommunikasjon. Og hensyn til nervesystemene og hjertene til alle som er involvert.

For meg har åpne relasjoner aldri bare handlet om å ha flere partnere.

Det har blitt en vei til selvinnsikt. En svært konfronterende vei til tider.

Det har vist meg hvor jeg fortsatt søker trygghet utenfor meg selv. Det har avdekket sjalusien min, frykten min, ønsket mitt om kontroll og lengselen etter å bli valgt.

Men det har også vist meg hvor mye jeg er i stand til å elske. Hvor mye frihet jeg kan tillate. Hvor dypt jeg kan lære å ta vare på meg selv. Og hvor mye mer jordet jeg blir hver gang jeg velger å møte et gammelt sår med bevissthet i stedet for å la det styre livet mitt ubevisst.

Jeg lærer fortsatt. Jeg oppdager fortsatt. Jeg blir fortsatt tryggere.

Og jeg vil dele mer av den reisen her.

I kommende innlegg vil jeg skrive mer om tilknytningsstiler, verktøyene som har hjulpet meg med å regulere nervesystemet, sjalusi, egenomsorg, det å skape indre trygghet, grenser, kommunikasjon og erkjennelsene som har forandret måten jeg er i relasjoner på.

Ikke fordi jeg tror åpne forhold passer for alle. Det gjør de ikke. Og ikke fordi jeg har funnet ut av alt. Det har jeg definitivt ikke.

Men kanskje kan noe av det jeg har lært underveis, hjelpe noen andre med å forstå seg selv litt dypere også.

Enten du er monogam, polyamorøs, et sted imellom eller fortsatt finner ut av det, finnes det under relasjonsformen fortsatt et menneskelig nervesystem som stiller noen av de samme eldgamle spørsmålene:

Er jeg trygg?

Er jeg elsket?

Blir du?

Betyr jeg noe?

Og kanskje er en av de dypeste delene av relasjonsarbeid å sakte lære å besvare noen av de spørsmålene innenfra også.